Frokosten vår var som alltid vel tilberedt. Bønnene og den tradisjonelle eggerøren, med sitt mektige innhold av tomat, agurk, brokkoli og løk, prydet bordet i en sann fargesymfoni. Levende lys var i dagens anledning stilt fram. Stemningen var munter og vennlig – som alltid på hotellet til Carolina og Damian.
Stolt og selvtilfreds proklamerte Damian følgende: "En kjent salvadoransk visesanger skal synge på feiringen av kvinnedagen i kveld.
Dypest sett hadde jeg egentlig trodd at den internasjonale kvinnedagen ville bli stilt i skyggen av landets presidentvalg den foregående dag, så jeg ble virkelig positivt overrasket. Det viste seg at jeg ikke skulle bli skuffet.
Kveldsmaten vitnet igjen om Carolinas eksepsjonelle evner som kokk. På menyen var avokado med tunfiskmousse, kylling som hadde fått lov å gå en stund før slaktning (les: med ordentlig smakfullt kjøtt) og .
Dog måltidet ble en anelse spolert da en australsk 68-erdame med overdreven sans for dramatisering og "kommme med sine egne følser"-mentalitet, fikk for seg at nå skulle hver og en av oss fortelle om en stor kvinne vi kjente. Deretter fulgte en blodig historie om ei kvinne "som under krigen hadde mistet både mann og barn, men likevel...." En gang iblant føles det utrolig slitsomt og deprimerende hele tida å måtte forholde seg til verdens urettferdighet.
Visesangeren Guillermo Cuellar, kjent som Piquin, tredde inn i lokalet. Fra 1977-79 hadde han jobbet sammen med erkebiskop Oscar Romero. Romero var en viktig personlighet som fra å være en konservativ prest gikk over til å tale folkets sak med stor risiko. Piquins sanger om frihet, rettferdighet og kamp mot fattigdom lyttet vi til i komplett stillhet. Humoristiske sanger om et dyrerike i opprør (med visse paralleller til borgerkrigen, tro?) og en vuggesang av gammel indiansk avstamming fikk oss til å le høyt og klappe i hendene.
Roser ble delt ut..
Bare til kvinnene, selvsagt!
Anne B.